Filosofiske betraktninger

Jeg tror at i denne globaliserte verden, med et stort fokus på bunnlinje, må vi i større grad tørre å ”tenke med hjertet”, som Antoine de Saint-Exupéry sier det i sin bok Den lille Prins:”Kun med hjertet kan man se riktig. Det vesentlige er usynlig for øyet.” www.innovasjon11.no

tirsdag 25. oktober 2011

Eldreomsorg på dugnad? Ansvarsfraskrivelse?

Hjertesukk! - Eldreomsorg på dugnad!

I dag er jeg opprørt! Veldig opprørt! På søndag skrev jeg om møtet med den annen, det jeg kalte et etisk møte. I dag har jeg møtt meg selv i døren – i et uverdig møte med norsk eldreomsorg. Hvordan dette fungerer, eller ironisk nok hvordan det noen ganger ikke fungerer!

La det være aldeles klart med en gang! Vi har et uttrykk når vi ønsker å flytte fokus: ”snakker du for din syke mor nå, får vi ofte høre” og ja det er en realitet i dag! Jeg skriver for min gamle syke mor, men samtidig så skriver jeg også for ganske mange andres syke mødre og fedre.

Men la meg nå presentere hovedpersonen i dette lille hjertesukket:

Altså HOVEDPERSONEN, en dame av god gammel årgang, med sine ulike behov, ønsker, gleder, lidelser og lengsler skal opereres for grå stær på begge øynene. Dette er vel og bra, selvfølgelig bortsett fra at hun har ventet på denne operasjonen i over to år faktisk, og argumentasjon fra legehold var at så lenge hun ikke var arbeidsfør, gikk hun bakerst i køen. Ja, du hørte riktig! Trist å høre for en gammel hedersperson, som med stolthet har betalt sin skatt i alle år. (Men det var for så vidt i denne sammenheng en liten digresjon).

Damen bor for seg selv. Hun ønsker det! Hun ønsker ikke å være samfunnet til byrde mer enn nødvendig, og hun definerer sin livskvalitet blant.annet gjennom å klare seg selv. Det står respekt av det. Litt kjedelig er det riktignok at hun nesten ikke ser. Hun er mottaker av hjemmesykepleie i sitt hjem foreløpig to ganger i døgnet. Dette går stort sett greit, selv om vi tidvis har problemstillinger á la om hun bor på noens arbeidsplass, eller om noen arbeider i hennes bolig? Dette er for så vidt sikkert kjente problemstillinger, som burde handle om samarbeid, holdninger, respekt og verdighet i eldreomsorgen.

Glemte jeg å si noe om at det også handler om dannelse og høflighet? Selvsagt også begge veier! Ikke desto mindre ønsker hun velkommen fremmede mennesker over sin dørterskel ca. 730 ganger i løpet av et år. Det er mer enn de fleste av oss tør tenke på!

Når man har kommet i reparasjonsalderen, ikke ser noe særlig og nesten ikke kan gå, er det kanskje ikke så rart at man tidvis kan bli litt frustrert. Hverdagen med utallige legebesøk og andre prøvelser kan være vanskelig. Ikke bare for den det gjelder, men også for de pårørende, og ikke bare psykisk, men også fysisk. Bare det å komme til de ulike stedene og avtalene til rett tid, kan representere en prøvelse for en sliten kropp.

I min naivitet, og med status som pårørende, og med oppgave å finne løsninger i forhold til de øyeoperasjoner som lå foran oss, tok jeg kontakt med hjemmesykepleiekontoret for å høre om noen kunne tenke seg å være med gamle mor til legen på noen av kontrollene jeg eventuelt ikke fikk inn i timeplanen av ulike årsaker. Behovet for en hånd å holde i er stort, men også forståelig fra et rent humanisktisk ståsted, rent praktisk ser det foreløpig ikke ut til at hun kan klare seg alene etter en operasjon. Stor var derfor min forundring, og i ettertid min frustrasjon, da jeg fikk høre at neeeeeiiiii dette må da de pårørende ta seg av! Noe må jo de kunne brukes til også! Men det er ikke alltid at pårørende har anledning til å ta seg fri fra jobb hver gang noe skjer.  Jeg spurte også da, hva med de som ikke har noen pårørende?

Jeg tenkte vel litt i retning av Øverlands ord om at ”du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”, nettopp med tanke på de som har pårørende som er så slitne og oppbrukte at det ikke er mer krefter igjen. Jeg møter ofte slike i mitt virke. Mennesker midt i livet med ansvar for både sine unge og gamle. Ofte ender de som utbrente pasienter selv. Våre sykeordninger i Norge omhandler dessverre ikke omsorg for eldre, kun for barn. Men vi lever flere generasjoner side om side!

Jeg ringte derfor til kommunen og ble henvist til kommunens tiltak/tildelingskontor, som bekreftet mine bange anelser. Det offentlige, i hvert fall ikke i min kommune, så ikke noe behov for ledsagertjenester, men jeg kunne henvende meg til Røde Kors eller Frivillighetssentralen med forespørselen min. Som sagt så gjort. Her traff jeg hyggelige, vennlige og hjelpsomme mennesker. Du verden for en forskjell de utgjorde i min dag! Da hadde jeg sittet i telefon i ca 4 timer. Å du salige! Her så man imidlertid muligheter og hadde nestekjærlighet, selv om kanskje viljen var større enn midlene. Jo da, de skulle nok avhjelpe situasjonen!

Dugnadsånden rådet, med de virkemidler, vilje, og den generasjon (som nå tilsynelatende er til bry), man har bygget Norge opp av etter den annen verdenskrig. Men spørsmålet mitt er likevel, er det riktig å bygge deler av vår utstrakte eldreomsorg på noens velvilje og frivillighet. Bør ikke dette være innlemmet i et helhetlig helseprosjekt tuftet på ekte omsorg, medisinsk kvalitet og faglig dyktighet og ikke bare bidrag til bunnlinjen?

I mitt hode er det god samfunnsøkonomi også å tenke preventivt, gjennom å bidra til at hele prosessen gjennomføres på god måte, med ledsagerhjelp til legen, en hånd å holde i og sist, men ikke minst god oppfølging i etterkant. Jeg tenker at det er dette verdig eldreomsorg handler om. Diskusjonen har vært vid og bred gjennom mange år i forhold om det skal handle om privat eller offentlig omsorg, men at den i tillegg er satt ut på dugnad og utføres med utgangspunkt i frivillighet, viser en unnfallenhet fra det offentlige, som ikke er en velferdsstat verdig!

Nå skal jeg i rettferdighetens navn ikke skjære alle over en kam. Det er gode omsorgspersoner der ute, som brenner for det de gjør, og all ære til dem og den fantastiske jobben de gjør. Faren er jo selvsagt at de risikerer å brenne seg ut!

Mange pårørende, inkludert meg selv, sliter med både skyldfølelse og skamfølelse over å ikke strekke til og føler i tillegg stumme bebreidelser fra de offisielle hjelpeetaters side over at man tidvis må kaste inn håndkleet!

Dette kan da umulig være god samfunnsøkonomi? Jeg låner noen ord fra Eva Joly:

”Er det et slikt samfunn vi vil ha?”

Jeg bare undrer meg?

Hilsen fra Siv

http://www.innovasjon11.no/

2 kommentarer:

  1. Siv . dette var meget godt sagt. Jeg håper at det blir debatt av dette. Vi er mange som har noen som vi er glade i, føler omsorg for og som vi blir skuffet over at de ikke får verdig oppfølging fra det offentlige.

    SvarSlett
  2. Hei, Siv Så sant, så sant om vår "velferdsstat" ! Godt det finnes andre løsninger. Godt nedtegnet dette :)

    Ha en god dag, mvh. Meme

    SvarSlett

Takk for din refleksjon